Harald Siem og Utposten

Harald Siem døde 8. august 84 år gammel. Med ham har en av Norges mest fremtredende samfunnsmedisinere gått bort. Arbeidsområdet til Harald var ikke bare i Norge. Hans samfunnsmedisinske aktivitet foregikk for en stor del i utlandet.

Harald Siem vokste opp i Bærum og Oslo sammen med fire andre brødre. Harald var nest eldst. Hans far var direktør på Akers Mek. Verksted og en kjent motstandsmann under krigen. Som gutt var Harald en avholdt speiderleder. Kreativ, morsom og idérik.

Etter medisinstudiene i Basel, kom han hjem med mye kunnskap og med sin franske kone, Danis. Han og Danis var begge fremragende svømmere. Harald var formann i ANSA Basel (organisasjonen for norske studenter i utlandet). Allerede da var han en organisator.

Under turnustjenesten i Namsos på slutten av 60-tallet vokste det frem en interesse for den desentraliserte distriktslegetjenesten. Han ble distriktslege på Aukra. Han samlet venner med samme interesse, og i 1972 startet tre av dem Utposten, alminnelig blad for distriktsleger og allmennpraktikere. Bladet ble en bærebjelke for legetjenesten utenfor sykehus, og er i aktivitet den dag i dag. Da grunnleggerne ga stafetten videre formulerte de følgende prinsipper: Redaktørene skulle ikke sitte mer enn fem år, man fikk ikke betalt og reklameplassen skulle være minimal. Etter 50 år er det klart at enkelte endringer har vært nødvendig.

Etter hvert kastet han seg over arbeidet i Legeforeningen. Han var styremedlem i Offentlige Legers Landsforening fra 1971 til 1977 og leder i fire av disse årene. Det ble en tung oppgave med alle sykehuslegene som ikke forstod meningen med allmennleger – de var jo ikke spesialister som sykehuslegene. Harald arbeidet for at de skulle få formell etterutdannelse og ledet Veap-rådet (Videre- og etterutdanning for allmenpraktiserende leger) Spesialutdanningen er i dag på fem år, og de fleste fastleger er spesialister.

Han fikk et kort opphold som førsteamanuensis på Universitetet i Oslo der han underviste studentene om arbeidet i allmennpraksis generelt og om praksis i utkanten spesielt. Stadsfysikus Fredrik Mellbye trengte hjelp og ansatte Harald som sin høyre hånd. Igjen fikk han arbeide med utviklingen av allmennmedisin i form av bydelslegetjenesten i hovedstaden. Det var nesten distriktslegen plassert i Oslo.

Neste stopp var bedriftshelsetjenesten. I Arbeidsgiverforeningen, NHO i dag, ble han overlege for helse og arbeidsmiljø. Der startet han i 1987 organiseringen av et stort arbeidsmiljøfond. Fondet var på cirka 600 millioner kroner. Videre ledet han AKAIDS, arbeidslivets komite for aids. Her ryddet de opp i angsten for å få inn aidssmittede på arbeidsplassen.

I Genève hadde Norge en lederstilling i FN-organisasjonen ICM (International Commission for Migration, i dag IOM). Den norske legen der gikk av med pensjon, og Helsedirektør Torbjørn Mork ba Harald Siem om å søke stillingen, som ha fikk i 1988. Etter dette jobbet han nesten bare med internasjonal helse. Harald laget lærebok for leger som arbeidet i IOM, og reiste rundt til alle land med flyktninger. Da den amerikanske lederen for IOM bestemte at flyktninger i Tyskland kunne dopes ned for å bli transportert tilbake til hjemlandet mot sin vilje, protesterte Harald. Han kunne ikke arbeide under slike forhold, og sa opp på dagen. Mange var ute etter ham, og neste område var i Verdens helseorganisasjon, WHO. Han arbeidet der med nødhjelp, complex emergencies. I 1978 ble Gro Harlem Brundtland generaldirektør i WHO. Det var store helseproblemer i Russland, og Harald ble bedt om å bygge opp et nytt WHO-kontor i Moskva.

Da han kom hjem fra Moskva, ble han i fire år leder av den multinasjonale smittevernsatsingen i Østersjøregionen. Det var Statsminister Jens Stoltenberg som ba ham om å gjøre denne jobben. Siden begynte han som leder av Internasjonal avdeling i Helsedirektoratet. De siste årene arbeidet Harald som rådgiver for direktøren i Folkehelseinstituttet, Camilla Stoltenberg.

Som gammel speider elsket Harald friluftsliv. Han gledet seg over turer på fjellet. Særlig var hytta på Tyin populær. På Hurum var sommerhytta hyppig besøkt. Skyttelvik på Hurumlandet var et sted familien hadde helt fra den store brødreflokken på fem gutter var små. Bestandig var det fullt av gode venner rundt dem.

Harald Siem var en god venn. Han hjalp andre der han kunne. Med sin omfattende kunnskap var det mange som ble hjulpet. Han var raus og sparte seg ikke dersom han kunne gjøre noe for andre. Harald var allsidig interessert. Hans reflekterte personlighet og forstandige velvilje gjorde ham til en ressurs i ethvert mellommenneskelig forhold.

Danis og Harald skapte et fellesskap som var til stor glede for deres mange venner. Det var alltid mye liv i hus og hytter. Utallige var de middagene som ble laget med mange rundt bordet.

Mange sørger over Haralds bortgang. Vi som er tilbake, vil prøve å følge opp hans arbeid. Vi tenker på hans kone Danis og hans fire barn, Oliver, Pernille, Kristoff og Frederik.